For oss som ikke har opplevd krigen...

At noen dør av dette viruset, skremmer oss. Da er det lov å være engstelig. Det er en mager trøst at folk også dør av influensa eller at noen omkommer i trafikken. Vår engstelse blir ikke mindre av den grunn.

Andre verdenskrig hadde mange helter, ikke minst hverdagshelter. Hverdagsheltene har vi i hopetall nå også. Ikke minst gjelder det helsepersonell som ikke kan ta alle de forholdsreglene vi andre kan ta. Noen vil også etter hvert aktivt måtte gå inn i situasjoner der de potensielt utsettes for mulig smitte. Både i vårt eget land og fra utlandet har vi sett scener der folk trekker ut på balkonger for å gi hyllest til de som står i frontlinjen i kampen. Den hyllesten bør vi alle kunne slutte oss til.

Andre yrkesgrupper stiller også opp, med forhøyet risiko for å bli smittet, for at vi skal klare det som er målet; at så få som mulig blir smittet, og at vi kan skyve bølgen av pasienter som trenger medisinsk behandling ut i tid. Da kan flest mulig få den hjelpen de trenger for å komme gjennom sykdommen på en best mulig måte. Alle som tar tak på denne måten trenger å vite at vi er takknemlige for den jobben de gjør.

For noen handler engstelsen om uro for egen økonomi. Det har vært snakk om at så mange som 400 000 nordmenn kan være arbeidsløse når krisen er over. Tallet er nesten uvirkelig stort. Heldigvis er det varslet omfattende tiltak fra de statlige myndighetene, men det er neppe nok til å dempe all bekymring.

Men midt oppe i alt dette er vi tross alt i en helt annen situasjon enn i de fleste andre land. Nettopp det at vi har muligheter for å iverksette tiltak som vil gjøre det mulig for de aller fleste å komme gjennom denne tiden, uten at det får altfor drastiske konsekvenser, må vi være takknemlige for. Det er også én av grunnene til at sammenligningen med krigen blir feil. Til tross for at det er tøffe tider, vet vi at vi er godt rustet, vi vet det går over og vi vet at konsekvensene for de fleste blir overkommelige.

Derfor blir det ekstra viktig at vi alle følger de rådene vi nå får; om alt fra å vaske hendene til å unnlate å reise på hytta. Vi kan også gjøre en innsats ved å vise omsorg – om enn ikke gjennom dirkete fysisk kontakt – med dem som trenger det ekstra nå. Bidrar vi alle litt, blir summen utrolig stor.

Pandemien er ikke over. På kommunens vegne kan jeg love at vi skal stå på – og holde ut – så lenge som nødvendig. Så vil vi i ettertid sikkert kunne snakke om før og etter korona, men noen krig har vi ikke vært gjennom. Det vil tidsvitnene fra andre verdenskrig kunne fortelle oss noe om.

Arne Skogsbakken
Rådmann